Livet i binga:)

Her sitter jeg i unektelige mer avslappende omgivelser. Fra de siste hektiske dagers styr i Kristiansand befinner jeg meg nå hjemme i Porsgrunn:) Jeg kom hjem på fredag etter en lang og kjedelig busstur med altfor mye pikk pakk:P Mesteparten av alle mine ting befinner seg nå hos min gode venninne Therese. Ja, jeg har litt dårlig samvittighet for å okkupere hennes rom med alle mine esker og stæsj, men heldigvis for Therese så er det bare snakk om tre måneders tid:P Jeg forærte hennes mine rester av julekalenderen som jeg ikke rakk å åpne før avreise. Da kan hun i det minste kose seg med rester av julen når hun kommer tilbake:D

Da jeg landa i skjelvsvik på fredag ble jeg møtt av et menneske hvis første kommentar var: "er det ikke mer!" Det var altså Nina. Ikke noe "hei god jul, lenge sida sist." Det er typisk Nina. I neste kommentar kunne Nina med et bredt glis fortelle at hun hadde skaffa meg sjafør og like etter dukka Berntsen opp.

Det ble ikke noe gjensyn med familien de første dagene. Det viste seg at vi skulle ha "kristiansand" reunion alt samme dagen. (det hadde ikke jeg helt fått med meg i farta)Vi bruker nemlig å ha mange av disse reunionene våre og som oftest finner de sted i Porsgrunn i kjellerstua til Nina. For anledninga laga vi oss en binge, og denne har vi mer eller mindre holdt til i siden fredagskvelden. Derav altså tittelen livet i binga! For de siste dager har unektelig mye dreid seg om livet i binga:D For man kan faktisk gjøre alt i denne binga. Vi spiser, vi spiller, vi skravler, vi leser, vi sover. Ja, kort sagt alt! Vi bytter litt på hvem og antallet som sover her, men det er alltid liv i binga:D Jeg må innrømme at det både er dårlig luft her og nokså kaldt til tider når gradestokken kryper over 15 minus enkelte netter, men det er verdt det. Nina har også annonsert at binga skal bli her hele jula. Altså har vi mange dager til å glede oss over binga:D

Men selvsagt har jeg gjort litt utenom også. Å sitte en hel dag i binga uten å bevege meg gjør meg jo super rastløs og er absolutt ikke noe liv for meg i lengda. Vi har blant annet vært på julebord, som var utrolig koselig! Det blir ekstra koselig når man ikke lengre ser folk så ofte. Det er alltid noen som har forandra seg siden sist, alltid noen med en ny frisyre og lignende. Takk for facebook så man kan følge litt med på andres liv i mellomtida:D

Julebordet ble en stor suksess og folk var virkelig i slaget. Som vanlig fløy jeg rundt med Nina og vi traff da på enkelte kjenninger. Vi ble også vitne til den berømte slåsskampen på Narvesen. Min vane tro stakk jeg innom et sted for å kjøpe mat etter en fortreffelig natt på by'n. Mens jeg står i matkøen bryter altså slåsskampen løs. Kort tid etterpå har politiet jaga alle ut uten at jeg egentlig har fått med meg dette. Jeg står der fredelig og venter på maten min. Jeg skjønner heller ingenting når mine venner begynner å hamre på ruten fra utsida og heftig forsøker å gjøre tegn til at jeg skal komme ut. - Hva er det de stresser så for? De kunne jo ha venta, tenker jeg. Litt forundra registrer jeg jo at det er blitt ganske tomt inne på Narvesen. Jeg møter en politimanns blikk som hever bryna når han ser meg. Jeg smiler pent og tenker at jo nå er det på tide å gå. Jeg sniker meg deretter diskré ut for deretter å få en hel haug med spørsmål. Hvordan klarte jeg egentlig å bli igjen der inne? Etterpå har vi jo ledd mye av denne episoda. Det er så typisk meg å havne midt i noe uten og egentlig registrere hva som skjer rundt meg. Jeg skulle jo bare ha mat!

Og mens jeg mentalt forbereder meg på den lange reisa, nyter jeg livet her hjemme og juletidene. Vi koser oss med pepperkaker og spill. Livet i binga går sin vante gang!

Farvel Kristiansand

Ok, pust inn, pust ut... Hjelp for et sinnsykt stress det har vært og enda er det ikke over! Men jeg er i alle fall ferdig med alle eksamener for i år. Nå gjenstår bare utflyttingsprosjektet:P

Ok, jeg innrømmer at jeg ikke akkurat er den flittigste bloggeren. Hvorfor? Jeg fører jo regelmessig dagbok. Ja, jeg skriver gjerne side opp og side ned om mine opplevelser. Ingenting skal bli glemt her:P Kanskje det er svaret, i dagboka kan jeg tross alt skrive om alle de ting som ikke egner seg i en blogg:P Tross alt har det skjedd mye i livet mitt den siste tida, men alt dette tror jeg er best om forblir dagbokas hemmligheter:P Jeg vil la fortid være fortid og se fremover. For det er faktisk slik at om noen knappe dager så reiser jeg min vei igjen. Denne gangen er det det eksotiske Asia som kaller:D

Fra januar til april skal jeg være med på det som kalles religionsstudier i Asia. Ja, jeg skal altså studere religionen innenfra i Asia. Dette er en tur jeg har hatt lyst til å være med på i åresvis, og som jeg også bestemte meg for evigheter siden at jeg skulle delta på. Nå så dette prosjektet ganske svart ut en stund pga diverse forviklinger, men så fikk jeg plutselig klarsignal om at jeg kunne være med! Dette blir dermed den andre planen jeg følger i hele mitt liv, for reint bortsett fra Australia utvekslinga har jeg aldri klart å følge mine egne planer. Nå begynner jeg å tro at dette mønsteret er i ferd med å endre seg. Kanskje jeg omsider begynner å få litt struktur inn i livet mitt istedet for kaoset som herska frem til da:P

Å påstå jeg er klar for å reise til Asia ville være en blank løgn. Jeg er vel verken klar på det praktiske planet eller psykiske planet. Sånn bruker det i grunn å være med meg. Jeg vil helst ikke tenke på ting før jeg kaster meg ut i det. Når jeg er midt i det kan jeg åpne øynene og begynne å tenke. Det hender jo selvsagt at jeg feiler litt her og roter meg inn i situasjoner jeg ikke ønsker å være i, men det er jo litt av risken ved denne taktikken:P Det er litt av sjarmen med eventyret! Men nå surrer jeg meg bort i ting jeg egentlig ikke skulle prate om. Jeg skulle fortelle om Asia turen.

Reisen begynner i Malaysia og vi forflytter oss over store deler av Sørøst- Asia. Jeg kan nevne land som: thailand, kambodja, indonesia og sri lanka. Etter turen står jeg også selvsagt fritt til å reise på egenhånd. Jeg planlegger forløpig å reise innom vietnam. Resten tar jeg litt på sparket. Jeg har veldig lyst til å være tilbake i Norge i begynnelsen av mai, så vi får se... En ting er i alle fall sikkert: jeg er ikke skapt for den norske vinteren. Det bærer hendene mine tydelig spor om. Bare jeg glemmer å ta på meg hanskene i to minutter når jeg er ute i kulda, så begynner de å blø. De tåler rett og slett ingen form for kulde og det er kjedelig når man bor i Norge! Nå klarte jeg å unngå vinteren i fjor og nå unngår jeg den delevis i år også. I bunn og grunn er jeg ganske fornøyd med meg selv:D Derimot begynner huden min å bli mer tolerant ovenfor sola. Ikke det at den blir brun akkurat (det ville være utenkelig) men tro det eller ei presterte jeg å få skiller nedi Australia. Kun en gang blei jeg brent! Selvsagt skyldes dette at jeg er flink til å smøre meg med solkrem, men jeg tror også det at huden min begynner å vende seg til sterke sol:)

Heldigvis reiser jeg ikke helt enda. Jeg får tid til å feire jul, og det er jeg utrolig glad for. Jeg har gått og gleda meg som en unge til denne julefeiringa. Jeg fikk jo aldri feira jula i fjor. For jeg vil ikke kalle det og sitte på stranda å grille sjømat noen julefeiring akkurat. Selv om dette faktisk er den måten australierne feirer jul på:P Tror faktisk dette er den beste måten å få julestemning på: at man rett og slett lar være å feire jula et år:D Kanskje litt vanskelig å få til i praksis...

Nå gleder jeg meg i alle fall til å se alle mine kjente og kjære igjen! Jeg gleder meg til julebordet vårt, til alle de fantastiske festene jeg skal ha med mine likesinnede, til å drikke av gralsbegeret igjen, til nyttårsaften, å se familien igjen, og ja alt!

Men akk, det blir bye bye Kristiansand for annen gang. Men fortvil ikke jeg kommer snart tilbake:D

t!

Dialektforvirring og samling av "Kristiansandsgjengen"

Javel, som de sier her på Sørlandet, da var det vel tid for et nytt innlegg. Hvis noen lurte, så har jeg med tid og stunder blitt prega av mine omgivelser. Min opprinnelig dialekt, den fantastiske Bamble-dialekta forsvinner ofte fra meg og erstattes av en slags krysning mellom østlandsk, vestlandsk og sørlandsk. Dette skjer særlig etter et par øl. Eller vent litt, la oss være ærlige. Den begynner i grunn i det sekundet jeg holder ølflaska i hånda. Dermed må jeg nok anta at det er et slags psykologisk fenomen. I tillegg kommer den fram i stressa situasjoner og litt ellers. Kort sagt, jeg vet vel egentlig aldri helt når min dialektforvirring slår til. Som Nina så fint sa det: "du høres helt gal ut." Det sier hun i grunn ofte... uten at jeg regner meg som gal av den grunn:D Jeg tenker heller at det er hennes måte å si "du er kul" på:D Jeg husker at vi for noen år sida kødda litt med at jeg hadde en egen dialekt, den såkalte "Lynée-dialekta" den gang var det bare moro (jeg kom jo forsåvidt fra Lynée-bukta også:P) Men nå er det altså blodig alvor. Jeg tror jeg er i ferd med å miste min egen dialekt:P

Jeg har også fått reist litt rundt den siste tida, og det er ikke til et hvilket som helst sted jeg har reist. Nei, jeg har rett og slett vært i storbyen Oslo. Og ja, det er stort! Av en eller annen grunn synes jeg Oslo føles uendelig mye større en Sydney, og det er jo selvsagt tull! Prosjektet for turen var å få meg til å like Oslo ettersom jeg alltid har følt et visst nag mot den byen. Nå er det meget mulig det blir mitt nye hjem om et knapt år, og da er det selvsagt en fordel om jeg kan like dette stedet... Men jeg kan vel ikke påstå at prosjektet var en suksess. Det var kaldt og flust av mennesker. Nå kom vi også inn på lørdag, så jeg lar helga ta litt av skylda for den litt skremte følelsen jeg satt igjen med. Dog er det ikke til å stikke under en stein at Oslo ikke er vakker som de fleste andre norske byer. Byen mangler rett og slett sjarm. Likevel, jeg har alltid hatt et lyst syn på livet og halvparten av ting vi mennesker ikke liker, skyldes ganske enkelt at det er for fremmed for oss. Dette tror jeg også gjelder Oslo. Derfor krysser jeg mine fingre små for at om dette blir mitt nye hjem, så kommer jeg til å elske det akkurat sånn som jeg har elska Kristiansand:)

Foruten dialektbekymringa og den store reisa, kan jeg jo opplyse om at det er Halloween. I den anledning har vi også fått fint besøk i byen. Nina, Rune og Stefan har i sin godhet valgt å besøke oss andre. På den måten blir "Kristiansands-gjengen" nesten komplett:P Vi bruker jo alltid å ha det hysterisk morsomt sammen. Så morsomt at alkohol nærmest blir overflødig! Halloween er jo egentlig i morgen, men den blir av de fleste feira i kveld. Litt beklagelig må jeg tilbringe denne kvelden på jobb. Har jo selvsagt vurdert å stille med hoggtenner og blod, men jeg er redd at det kanskje ikke vil falle helt i god jord hos alle. Tross alt slutter jeg på jobb kl 1 i natt, så er jo gode muligheter for å rekke en liten feiring blant gode venner, tvilsomt blir det vel heller med kostyma. Nina foreslo at jeg kunne snurre meg inn i toalettpapir å leke mumi (for det skulle hu) Det gikk jo både fort og var dessuten billig. Så kom selvsagt alle til å se hva jeg var! Men jeg må nok innrømme at det ikke er helt min stil. I fjor var jeg troll, året før var jeg en svært berusa vampyr. I år... ja hvem vet hva det blir. Halloween blir det uansett:)

3 måneder seinere:P

Ja, da begynner det unektelig å bli en stund siden mitt forrige innlegg, men det skal rettes på nå:) Jeg avslutta mitt forrige innlegg med å ta farvel med Australia. Turen hjem ble litt av en opplevelse med diverse forsinkelser, men det er så lenge sida nå at det gidder jeg ikke å gå i detaljer om.

En kort oppsummering av hva som skjedde da jeg kom hjem: Jeg begynte Norges oppholdet med å reise rett til min kjære og hans familie på Skoppum, deretter reiste jeg hjem og møtte min egen familie og venner:) Sommeren raste avgårde og før jeg visste ord av det var det faktisk studiestart. I fyr og flamme over tanken på treffe alle kjente igjen satte seg kursen mot Kristiansand, og det ble et fantastisk gjensyn:D Studiestart tida var rett og slett legendarisk og jeg skjønte hvorfor jeg hadde savna Kristiansand en hel del.

Når jeg sitter her tre måneder seinere føles det nesten som jeg aldri har vært borte. Alt er i grunn det samme her! Så har jeg jo faktisk klart å nærmest gjøre ting identisk fra sånn de var før jeg dro:p Jeg har den samme jobben, går på samme skolen, henger stort sett med de samme folka. Ja, jeg bor til og med nesten i samme leilighet! (hvis man ser bort fra det at jeg bor to leiligheter lengre bort i gangen. Dette har skapt en del forvirring og jeg har gjort diverse forsøk på å bryte med inn i 210) Men denne gjenskapelsen fører til at jeg blir litt forvirra og innimellom glemmer hvor fjoråret egentlig ble av. For jeg var vel ikke her, var jeg vel???

Jeg har det i grunn veldig bra om dagen, særlig hvis jeg ser bort fra den sinnsyke rastløsheten som plager meg til en hver tid. Jeg begynner å mistenke at det er noe med byen her som gjør meg sånn. Jeg hadde ikke før satt beina mine her før den vendte tilbake og den har på ingen måte roa seg ned. Innimellom blir jeg rett og slett så sliten av meg selv at jeg må forlate byen. Hehe, jeg tror jeg bare har litt for mye energi i kroppen. Jeg blir rett og slett ikke sliten som vanlige folk:P

Selvsagt er det mange historier jeg kan berette. Det har jo hendt en god del de siste tre månedene. Studiestartida var som jeg sa legendarisk. Da fløy jeg i grunn bare rundt en ukes tid og livnærte meg på øl, noe som faktisk viste seg å være en fabelaktig slankekur:P Vi nøt siste rest av sommeren og grilling var riktig så populært. Enkelte av oss ville grille til alle døgnets tider:P

Bursdagen min ble feira. Ja, jeg har faktisk gått hen og blitt 24 år nå, angst:P Den ble feira i sus og dus med to av mine gode venner, som også hadde bursdag til samme tid (i alle fall den ene av de) Jeg kunne også nevnt Cb kjelleren som et høydepunkt, men jeg tror ikke jeg skal gjøre det. Den historien overlater jeg til de nærmeste;)

Nå er høsten definitivt her. De vakre gule og røde bladene faller av trærne (mesteparten av dem blåser inn på rommet mitt) og vi går mot en vinter, noe jeg ikke har opplevd på et år. Til søndager det faktisk meldt minusgrader. Hjelp, det er da jeg virkelig merkr at jeg er tilbake i Norge:P

Bye Bye Australia

Da er tida omsider kommet som vi alle visste ville komme, men som vi bestandig tenkte lå så langt fram i tid... Dette kan ikke være slutten? Har vi allerede levd her i et år? Det er rett og slutt utrolig. Det siste året har livet blitt snudd fullstendig på hodet. For et år siden la fire jenter ut på en ferd fra Norge til Australia. Her skulle vi leve, studere og oppleve en ny kultur for et år. Jeg tror jeg taler på alles veiene når jeg sier at det har vært et begivenhetsrikt og minnerikt år. Vi har møtt og blitt kjent med mennesker som ikke lengre skal være en del av livene våre. Noen av dem vil vi kanskje møte igjen, andre ikke... Vi skal ta farvel med landet som har vært vårt hjem det siste året.

Unnagjort er eksamene, nedvaskinga og deler av pakkinga. Det som gjenstår nå er en siste fest og det å være fyllesjuk dagen derpå:P Så bærer det hjemover!

Jeg sitter og tenker for meg selv vil jeg egentlig hjem nå eller ville jeg har vært her lengre? Vel, jeg har jo alltid visst at det skulle ta slutt nå. Jeg savner folka mine hjemme og Norge som helhet. Likevel kommer jeg utvilsomt til å savne Australia!

Tre ting jeg ikke ikke kommer til å savne derimot er som følgende:

1. De utallige timer jeg har tilbrakt på bibloteket. Jeg har faktisk prestert å slite ut to sekker pga alle bøkene jeg har måttet bære på til en hver tid og har sannsynligvis fått ryggproblemer for livet! Jeg ser virkelig fram til å være "useriøs student" i Norge igjen!

2. Å slippe å leve i konstant frykt for kakelakker og til stadighet våkne opp kaldsvett etter mareritt om kakelakkangrep

3. Den dårlige isolasjonen som fører til at vinden blåser rett igjennom marg og bein.

Tre ting jeg kommer til å savne derimot:

1. Den evige lange sommeren

2. De fantastiske coastwalkene

3. Å bo 50 meter unna kjæresten min

Selvsagt er det mye annet jeg kommer til å savne også. De små sjarmerende cafeene på hvert hjørne, det å hente en lønningspose en gang i uka og den spesielle australske dialekten man hører overalt, for å nevne noe mer. Men nå er det altså over. Om tre døgn lander jeg på Gardemoen og norsk jord, da er det australske eventyret over. Så da er det ikke annet å si enn Bye Bye Australia:) Takk for denne gang, forhåpentligvis ses vi igjen:)

Innvielsen av Gralsbegrene

Det hele begynte med en sightsing tur for nøyaktig en uke siden. Jeg så det som min plikt som en god vert å vise Nina og Rune litt rundt i byen . Jeg tenkte Darling Harbour kunne være et godt utgangspunkt og det skulle det også vise seg å være;) Her kom vi nemlig over et maritim museum, med blant annet mytiske havskapninger som tema. Det var forsåvidt en artig museum med Kraken som favoritt. Det viktigste ble likevel oppdagelsen av gralsbegrene.... De befant seg nemlig her, to gralsbegre som nærmest stod og venta på oss. Det var kjærlighet ved første blikk. Nina og jeg grep dem høytidlig og viste at de fra nå av skulle være våre faste følgesesvenner.

Selvsagt måtte vi innvie disse gralsbegrene og hva var da ikke mer naturlig enn å arrangere en gralsfest?:D

Gralsbegrene ble tatt frem og skjenket med den edleste vin (en Chardonnay fra en vingård i Victoria som jeg hadde spart til en spesiell anledning) Og hvilken fest det ble! Gralsbegrene gjorde vinen nærmest magisk, kanskje var det ungdomskilden vi drakk?

Da vi gikk ut for å spise den kvelden sa vi pent nei til kelneren som forsøkte å gi oss to av restaurantens egne vinglass. Vi hadde jo våre gralsbegre!

Etter og ha fortsatt festen hjemme gikk vår ferd omsider videre til Scruphy Murphy. Vi ville gjerne ha tatt med oss begrene hit, men av frykt for å miste dem lot vi dem bli igjen hjemme. Feiringen på Scruphy Murphy blei ikke dårligere enn resten av kvelden! Det og ha drukket av gralsbegrene i lengre tid hadde gjort oss noe omtåket, men man er jo aldri for omtåka til Scruphy Murphy, så kvelden ble likevel en suksess!

Innvielsen av graslbegrene var kort sagt en suksess og nå som vi har drukket av ungdomskilden er det ikke godt å si hvilke eventyr som venter. Men det vi vet er at gralsbegrene skal bli vår faste følgesvenn fra nå av:D

17 mai feiring i Sydney

Jeg synes i grunn det er passende å la mitt første innlegg være om 17 mai. Tross alt er jeg svært patriotisk av meg og av den typen som gjerne får en tåre i øyekroken "Ja vi elsker" synges. Passende er det vel også at denne 17 mai ble feiret i Sydney:P Jeg er jo som mange vet utvekslingsstudent i Sydney dette året, og da ble også 17 mai en av de mange begivenheter som måtte feires her nede.

For anledninga hadde jeg besøk av to av mine gode norske venner fra hjemmetraktene, nemlig Nina og Rune. I tillegg er vi jo en stor norsk gjeng her nede, så det mangla ikke på nordmenn som ville feire 17 mai.

De siste åra har jeg på 17 mai befunnet meg midt i et studentorkester, kjent som Blæsen. Her har jeg dansa nedover gatene til orkester musikk. Det er i grunn noe jeg har trivdes veldig godt med, men var samtidig glad for at jeg endelig skulle få ha på meg kjole på 17 mai!

Dagen begynte med en 17 mai frokost her i huset, hvor en liten gjeng nordmenn var samla. Champagnen ble sprettet og vi var klare til feiring! Etter frokosten gikk ferden til Hyde Park hvor diverse leker ble arrangert. Jeg ble overraska over at det var så mange nordmenn der. Jeg har jo hatt mine anelser om at det har befunnet seg en del nordmenn her i Sydney, og i går ble rett og slett mine anelser bekrefta:P

Vi fikk godt i vårt berømte 17 tog med politi eskorte og greier. Trafikken skulle ikke få stoppe nordmenna på vår store dag. Her ble det skråla Ja vi elsker og diverse hurra viser nedover gatene. Toget endte opp i Darling Harobour, og her begynner vår berømte reise fra Darling Harbour til The Rocks. Det hele begynte med at vi fikk lyst til å prøve noen pannekaker som selges på The Rocks, men innen vi rakk å bestemme oss for dette var alle borte untatt Nina, Rune, Thomas, Mario og Cecilie (sist nevnte møtte jeg i toget) foruten meg selv. Vi bestemte oss altså for å reise til dette pannekakehuset. Det naturlige ville jo vært å tatt en taxi til The Rocks, men man er ikke alltid like smart etter et par champagne glass til frokost, og med en whisky på innerlomma for enkelte:P Så vi kunne rett og slett ikke motstå fristelsen til å ta et lite by-tog som kom forbi. Vi grep rett og slett muligheten og kastet oss glade inn i toget. Etter hvert blei vi klar over at toget kjørte i en litt annen retning enn hva vi skulle, men vi løste dette problemet med en annen genial idé, nemlig å ta en båttaxi som stod nede ved havna. Problemet her var bare det at denne taxi turen lot vente på seg. Vi nordmenn benytta da anledninga til å skryte av Norge til noen egyptere som satt på brygga.

Etter langt om lenge kom den berømte båt taxien vår. Vi innså jo noe at denne 5 minutters taxi turen til det Rocks nok hadde tatt noe lengre tid enn først antatt og ble derfor ikke direkte blide da vi oppdaga at denne båt taxien var en guida tur hvor sjåføren hadde alt annet enn dårlig tid. Som medpassagere hadde vi også tre muslimer som nok synes det var en fantastisk opplevelse å være med berusa nordmenn på 17 mai feiring:PMen vi forsøkte å gjøre det beste ut av turen og innså jo humoren med at vi var fanga ute på havet i en liten gul taxi båt i Sydney på 17 mai.

Etter halvannen time ankom vi The Rocks. Her var folk selvsagt forlengst ferdig med å spise, men vi var så sultne at de pent måtte finne seg i å vente på oss. Flere øl ble det også og stemninga steg i takt med promilla. Jeg og Nina synes det også var på sin plass å slå til med et par stifteviser.

Utover kvelden flytta vi oss mot en ny restaurant. Mer mat, mer alkohol og flere stifteviser. Jeg fant også ut at det var tid for å sprette en ny flaske champagne. Her må jeg beklagelig melde at korken havna i hodet på en forferda gjest. Jeg bad så pent om unnskyldning og håper jeg ble tilgitt.

Det var en feiring ut i de små timer og det hele var veldig gøy. Det å være i Sydney la ingen demper på stemningene! 17 mai skulle feires som alltid.