Sri Lanka

Regn regn og atter regn. Det har vært vår virkelighet siden vi satte våre bein her i Sri Lanka, foruten den ene dagen i Negombo. I over en uka har det pøsa ned non stop til alles store forundring, for det er nemlig ikke regntid! Visstnok har det ikke vært lignende uvær siden 1956. Enkelte steder har det også vært flom og vi religionsstudenter har måttet studere religiøsiteten i dette horible været. Vi har reist fra nord til sør. Ferden starta i Negombo, deretter reiste vi til Anoradhepora, deretter til Sigriya, til Kandy, til Katragama og deretter slo vi oss endelig ned i Unawatuna og her endra vårt hell seg endelig, regnet stansa. Aldri har noen studenter vært lykkeligere for å se sola igjen! Så nå elsker vi alle Unawatuna.

Men det skal sies på tross av alt regn har vi fått mange opplevelser. Vi har blant annet besøkt urbefolkninga her på Sri Lanka. De kalles Vedda folket og lever isolert fra sivilisasjonen et stykke ut i skogen. Man kan ikke besøke dem uten særlig godkjennelse fra myndighetene, men denne godkjennelsen hadde altså vi. Så i et døgn levde vi der sammen

med dem på temmelig primitivt vis. Vi sov på gulvet på den lokale skolen, spiste all mat med henda og om vi måtte på do i løpet av natta

måtte vi bale oss fram i mørket og bare håpe at vi fant doen. Det hadde sin sjarm selv om denne livsstilen er så fjern fra vår. Det var i alle fall noen herlige og livsglade mennesker. Ungene deres hadde jeg bare lyst til å kidnappe å ta med meg hjem!

Litt morsomme historier må også fortelles. Jeg fortalte i mitt siste innlegg at jeg falt ned fra scena i Penang. Denne byturen førte faktisk til at jeg fløy rundt og halta i 2 ukers tid og jeg begynte seriøst å vurdere et legebesøk. Enkelte ting måtte jeg også stå helt over av frykt for beinets helse. Gradvis blei jeg likevel bedre og da vi var på Sigriya skjøv jeg "fornuft" til side. Jeg skulle opp på toppen å gå alle de hundre trappene opp og ned. Nå skal det også nevnes at jeg har fått med meg en god porsjon høydeskrekk her i livet, så direkte festlig blei det jo ikke. Men det artige er at av en eller annen syk grunn blei beinet mitt friskt av denne turen. Det er jo helt absurd! Men det virker som trappene fikk ting på plass inne i kneet igjen! Resultatet er at jeg nå sitter her med et helt friskt beint og det har jeg gjort i flere dager nå. Det er rett og slett fantastisk og ikke føle seg som en krøpling lengre:P

Nå skal vi være i Unawatuna fram til onsdag og det er deilig å skyve nomadelivet litt til side for noen stakkars dager. Jeg skjønner virkelig hvorfor menneskene valgte å bli bofaste! For selv om det er spennende å være konstant på reisefot, blir man sliten. Alt i alt har vi en uke igjen her i Sri Lanka, så går ferden tilbake til Malaysia. Krysser fingrene for at værgudene er snille med oss, hvis ikke får jeg slå til med min berømte solsang:)