Hemmeligheten

Ja, det er vår! Selv om det kanskje ikke er supervarmt ute om dagen, så har den omsider kommet! Jeg tror ikke et menneske noensinne har lengta så mye etter våren som jeg har gjort. Hvorfor? Tja... si det. Jeg har bare fått det for meg at denne våren skal bli fantastisk:D Siden februar har jeg spredd rykter om at nå er våren i anmasj, bare for å bli skuffa over et nytt snøfall, men denne gangen tror jeg virkelig at våren er her!

Det er påske, og de fleste har forlatt by'n til fordel for en hytte på fjellet men ikke denne jenta! Nå skal det sies at jeg aldri har vært i besittelse av en hytte, så kanskje ikke så rart jeg fremdeles befinner meg i by'n. Sist gang jeg var på en hytte lå jeg med beina i været og slåss for livet med hodet dypt nedi snøen i et tappert forsøk på å ta meg fram til Ninas hytte, som lå ca 10 minutters skitur oppi høgget. Vel, la oss si det sånn at jeg antagelig tok rekord den dagen med hvor seint det er mulig å bevege seg på ski. Med andre ord: Jeg er ikke født med ski på beina. Dermed er myten om at alle nordmenn er født med ski på beina herved avliva.

Dette fatale hyttebesøket fant sted i det herrens år 2006, og kanskje satt det en skrekk i meg, for jeg har nemlig ikke nærma meg verken ski eller hytter siden den gang:P Dessuten skjønner jeg heller ikke trangen til å oppsøke snø og kulde når våren og sola endelig har kommet! Da vil jeg heller sitte på vår praktfulle veranda med en bok i hånda og solbrillene på. Kristiansand er tross alt ganske fantastisk!

Men så til det som er målet med dette blogginnlegget, å fortelle om dette fantastiske jeg har oppdaga! Ettersom jeg har kalt dette innlegget for hemmeligheten tror kanskje noen av dere at jeg har en mørk hemmelighet å avsløre. Der må jeg nok skuffe dere... (Dem må jeg nok foreløpig holde for meg selv) I stedet skal jeg avsløre en ganske lys hemmeligheten:D Egentlig oppdaga jeg den allerede i fjor sommer, men jeg har liksom aldri fått blogga om det før nå, men nå vil jeg nevne det ettersom jeg for annen gang leser denne boka. Faktisk er det to bøker: Hemmeligheten og Kraften. Mange av dere har kanskje hørt om disse og rynker litt på nesa nå, men så trekker dere kanskje på skuldrene for tross alt er det meg: Alternative Belinda som har finni noe nytt å være opptatt av... Men dette er faktisk helt fantastisk og jeg anbefaler absolutt alle å lese disse bøkene! Det har gitt meg et helt nytt perspektiv på livet. Boka gjør meg glad og den gir meg også en urokkelig tro på at jeg er istand til å realisere alle mine drømmer. Dette høres selvsagt fantastisk ut og for godt til å være sant tenker mange. Der møter nok en del veggen som forsøker å lese den, for man må faktisk tro det. Nøkkelen sitter nemlig i ditt hodet og dine tanker. Men slik er det jo med alle drømmer og ønsker, man må våge å tro det for at det kan skje!

For min egen del kan jeg bare si at den gjorde en radikal endring i mitt liv. De neste to månedene var jeg på en lykkerus. Absolutt ingenting kunne gjøre meg trist denne perioden. Jeg smilte bare til alt og tenkte det er en mening med det. Hemmeligheten kom til meg kanskje da jeg trengte den mest, i alle fall da livet mitt forandra meg mest, og ting som burde ha vært trist blei en helt fantastisk tid. Nå leser jeg den for annen gang for å komme tilbake til den fantastiske følelsen. Jeg har forsøkt å få de fleste av mine venner til å lese disse bøkene og de som leser dem er enige, de er fantastiske! Hemmeligheten er innføringa, mens kraften kanskje er selve oppskrifta. Derfor må jeg nok medgi at kraften er min favoritt.

Jeg ønsker bare at alle skal oppdage dette, derfor må jeg spre budskapet! Jeg innser at dette høres ut som en reklamesnutt, men likevel jeg må insistere. Les dem! Er du trist vil du garantert bli glad igjen:)

Kristiansandsbohemen:)

Jeg kunne begynne dette innlegget som sist... lenge lenge etterpå i Kristiansand... Ja, jeg er hjemme igjen! Det vil si jeg kom hjem for godt og vel syv måneder siden. Så hva så... jeg er kanskje litt treig med oppdateringer, men tross alt er det kvaliteten som betyr noe:P

Jeg skal ikke gi meg i kast med en lang oppdatering av livet mitt siden mai. Det blir simpelthen for mye å skrive på ett enkelt blogginnlegg. Jeg vil nøye meg med å si at siden studiestart har livet vært ganske begivenhetsrikt. Først og fremst har vi hatt det sinnssykt gøy. Jeg bor

sammen med Nina i år, i vårt hjem case de Flippan og Bellan som ligger i Kongsgård Allé

Stiften har fått en ny vår! I det øyeblikket jeg satte beina mine der etter mitt lange fravær var jeg øyeblikkelig forelska igjen. Heldigvis føler Nina og Terry det på samme måte. En periode følte jeg at vi nærmest bodde der halve uka. Det var fantastisk! Alle de utrolig festene i høst. For noen minner! Jeg vil "huske" dem til den dagen jeg dør som forhåpentligvis er aldri! Nina mener at vi skal lykkes i å finne ungdomskilden før den tid. Og hvorfor ikke, vi har jo alt funnet gralen, og her er det intet annet enn fortreffelig! Sia kom på den geniale ideen for noe år tilbake at de skulle kjøpe et helt hus, så her bor altså vi - i et privathus som vi deler med to andre hyggelige jenter:) Det må være Sia sin beste idé noensinne! Her har vi alt, inkludert strøm og nett i husleia. Bedre kan det ikke bli. Jeg er rett og slett privilegert som får bo her med min beste venninne.

Jeg har også utvikla en ny dansestil. Den er ganske lett å lære seg, men helst må man ha et dekk og på det dekket står man rett og slett og tramper "takta" med den ene hælen:P Denne type dans funker til all slags musikk, og av det jeg har skjønt på andre er den også en fryd for synet:D (Enten det eller så tror de bare jeg har blitt gal)

Selvsagt har det ikke bare vært fest hele tida. Jeg har jo begynt på det seriøse PPU studiet i år. Nå er tida omsider kommet for å finne ut om det virkelig er lærer jeg skal bli. Sånn ca midt i oktober blei livet mer seriøst. Hver morgen måtte jeg stå opp klokka 6 og være i seng rundt kl 11 om jeg skulle ha noen sjanse til å overleve neste dag. Dette var unektelig svært kjedelig ettersom jeg er blitt er en skikkelig natteravn. Læreryrket derimot er absolutt noe for meg. Hvor mye glede man kan få ut av å tilbringe dagen med unge mennesker. Det var fantastisk! Men jeg vil legge det på vent et par år til vennene mine også er ferdig å studere. Det er så kjedelig å være den seriøse i arbeid når de lever studentlivet som før.

Jeg har funnet ut at tida er inne for å begynne å skrive igjen. Det er drøye to år sida jeg tok i en penn på den måten. Nå føler jeg meg inspirert. Istedet for å tenke på den tapte tida jeg kunne ha skrevet får jeg heller tenke at jeg er blitt mange erfaringer rikere siden den gang, og det er viktig som forfatter! Man må leve livet selv for å kunne la sine karakterer gjøre det. Og mens jeg kjenner inspirasjonen komme hører jeg på "Hallelujah" som aldri før. Jeg har blitt fullstendig hekta på Leonard Cohens sang som jo er fryktelig festlig for resten av huset:D Det er som regel sånn med meg, en sang for alt det er verdt til jeg blir lei, og nå er det "Hallelujah".

Det var siste nytt fra Kristiansandbohemen.

Lenge lenge etter på Bali...

Jeg tenkte jo hele veien å være flink til å blogge på dette studiet, men den tanken forsvant liksom litt etter Sri Lanka. Det å begynne å oppsummere alt som har skjedd siden den gang blir en litt for stor oppgave, så jeg får bare fortsette nå drøye to måneder seinere.Jeg kan jo begynne med å fortelle at det har vært et helt fantastisk studiet ,som nå dessverre har nådd sin ende:P

Etter Sri Lanka fortsatte vi vår ferd som begynte med å vende tilbake til Malaysia, deretter besøkte vi Kambodsja, Thailand og Indonesia. I skrivende stund sitter jeg i byen Kuta på Bali. Mange vil kanskje mene at Kuta er en stor og bråkete by, men jeg er ganske fascinert. For hvordan kan en by inneholde så mye liv? For og ikke snakke om folka som bor her! Balineserne er rett og slett et merkelig folkeslag. Her går alt i et svært bedagelig tempo. Livet synes å dreie seg om å ta det med ro og å tilfredsstille åndene med diverse ofre. Disse ofrene består i å lage små chananger. Dette er noen små fletta kurver hvor man legger alskens forskjellig som man tror åndene vil like. Det vanligste er er små blomster, kjeks, penger, sigaretter og gjerne en mentos. Tanken er at åndene blir så begeistra for dette ofret at de vil passere huset istedet for å gå inn å spøke for dem som bor der.

Det virker som det stort sett er kvinnene som vier tida si til disse ofrene. Hva gjør så mennene?Joda de henger rundt på gatene og slenger drøye kommentarer etter de forbipasserende. Det er om å gjøre å overgå hverandre. Den som er drøyest møter heder og ære blant de andre karene. Vi har hørt mye forskjellig de ukene vi har vært her. Kommentarer som: Excuse me, can I have you? Enkelte liker å bjeffe etter deg, mens andre morer seg med å peke på puppene dine å spørre: What is this? i full latterkrampe. Er man riktig heldig før man høre hele dyrehagen etter seg i det man passerer. Ofte kan man også få spørsmål om man er interessert i en "ride to the moon" Da er det magisk sopp de er ute etter å selge. Det blir brukt mange forskjellige taktikker for å selge denne soppen. Noen roper mushi mushi på gata og håper på å fange en forbipasserendes interesse på det viset. Andre igjen er mer raffinerte og kommer gjerne inn på restauranten du spiser og bryter stillheten med å spørre diskré: May I interrest you in some magic mushroom? Or perhaps a ride to the moon with a return ticket? Etter en slik replikk følges gjerne av et stort glis hvor selgeren er sikker på at han med disse velvalgte ord har et kjempe salg foran seg.

Ja, vi har ledd mye av disse balineserne. Samtidig, vi har lært oss å leve med dem. Noen ganger gir vi dem også den high fiven de så gjerne vil ha. De fleste har et glimt i øye og ønsker oppriktig å bli kjent med oss turister. De er også litt av noen danseløver og finnes overalt hvor det er musikk. Kort sagt, balinesere er noe for seg selv.

Studiet er som allerede nevnt over og min egen reise har begynt. Avskjeden var tøff og det var umulig og ikke felle noen tårer når man stod der på kaia å sa farvel til alle de menneskene som har vært som en familie de siste månedene. Heldigvis er jeg ikke helt aleine, for jeg reiser sammen med to fantastiske jenter, Hanne og Esther. Sammen utgjør vi en "merkverdig" trio som egentlig fungerer utrolig bra:) Vi skal tilbringe noen dager til her på Bali før vi sammen reiser til Laos. Jeg gleder meg veldig til å prøve ut den beryktede tubinga. Så får vi bare krysse fingrene for at jeg ikke drukner i forsøket og at jeg klarer å holde meg i skinnet og ikke begynner å slenge meg rundt i repa. Jeg har nemlig advart dem om at jeg kan komme til å få lyst til det. Så er vi alle forberedt:D Jeg nyter mine siste dager på reisefot, for om knappe to uker er jeg tilbake igjen i Norge. Jeg både gleder meg og gruer meg til det. Jeg gleder meg til å treffe igjen alle de menneskene jeg er glad i, samtidig som jeg gruer meg til å ende et eventyr som har vært så fantastisk.

Sri Lanka

Regn regn og atter regn. Det har vært vår virkelighet siden vi satte våre bein her i Sri Lanka, foruten den ene dagen i Negombo. I over en uka har det pøsa ned non stop til alles store forundring, for det er nemlig ikke regntid! Visstnok har det ikke vært lignende uvær siden 1956. Enkelte steder har det også vært flom og vi religionsstudenter har måttet studere religiøsiteten i dette horible været. Vi har reist fra nord til sør. Ferden starta i Negombo, deretter reiste vi til Anoradhepora, deretter til Sigriya, til Kandy, til Katragama og deretter slo vi oss endelig ned i Unawatuna og her endra vårt hell seg endelig, regnet stansa. Aldri har noen studenter vært lykkeligere for å se sola igjen! Så nå elsker vi alle Unawatuna.

Men det skal sies på tross av alt regn har vi fått mange opplevelser. Vi har blant annet besøkt urbefolkninga her på Sri Lanka. De kalles Vedda folket og lever isolert fra sivilisasjonen et stykke ut i skogen. Man kan ikke besøke dem uten særlig godkjennelse fra myndighetene, men denne godkjennelsen hadde altså vi. Så i et døgn levde vi der sammen

med dem på temmelig primitivt vis. Vi sov på gulvet på den lokale skolen, spiste all mat med henda og om vi måtte på do i løpet av natta

måtte vi bale oss fram i mørket og bare håpe at vi fant doen. Det hadde sin sjarm selv om denne livsstilen er så fjern fra vår. Det var i alle fall noen herlige og livsglade mennesker. Ungene deres hadde jeg bare lyst til å kidnappe å ta med meg hjem!

Litt morsomme historier må også fortelles. Jeg fortalte i mitt siste innlegg at jeg falt ned fra scena i Penang. Denne byturen førte faktisk til at jeg fløy rundt og halta i 2 ukers tid og jeg begynte seriøst å vurdere et legebesøk. Enkelte ting måtte jeg også stå helt over av frykt for beinets helse. Gradvis blei jeg likevel bedre og da vi var på Sigriya skjøv jeg "fornuft" til side. Jeg skulle opp på toppen å gå alle de hundre trappene opp og ned. Nå skal det også nevnes at jeg har fått med meg en god porsjon høydeskrekk her i livet, så direkte festlig blei det jo ikke. Men det artige er at av en eller annen syk grunn blei beinet mitt friskt av denne turen. Det er jo helt absurd! Men det virker som trappene fikk ting på plass inne i kneet igjen! Resultatet er at jeg nå sitter her med et helt friskt beint og det har jeg gjort i flere dager nå. Det er rett og slett fantastisk og ikke føle seg som en krøpling lengre:P

Nå skal vi være i Unawatuna fram til onsdag og det er deilig å skyve nomadelivet litt til side for noen stakkars dager. Jeg skjønner virkelig hvorfor menneskene valgte å bli bofaste! For selv om det er spennende å være konstant på reisefot, blir man sliten. Alt i alt har vi en uke igjen her i Sri Lanka, så går ferden tilbake til Malaysia. Krysser fingrene for at værgudene er snille med oss, hvis ikke får jeg slå til med min berømte solsang:)

Sjarmerende Penang

Da har jeg forflytta meg fra strandlivet i Langkawi og over til bylivet i Penang. Vi reiste med båt fra Langkawi, noe som tok ca 3 timer og egentlig foregikk ganske udramatisk. Byen slo meg øyeblikkelig som sjarmerende og et sted hvor det yrte av liv. Penang skiller seg jo på mange måter ut fra resten av Malaysia. Her i byen er kineserne i flertall og har utvilsomt satt sitt preg på byen. Noen ganger når man går langs gatene føles det nesten som å være tilbake i Kina. Men det er ikke bare kineserne som farger byen, det finnes også en hel del indere her. Da vi var på byvandring her om dagen befant vi oss plutselig i "little India."

Det har vært en del tempel besøk og vi har lært mye om de ulike religionene. I en og samme gate her i Penang kan man gå forbi hindu templer, taoistiske templer, moskéer og kirker. Det er utvilsomt både en multikulturell og flerreligiøs by. Nå forbereder vi oss på den store festivalen her i byen, nemlig thaipusam. Dette er en veldig spesiell hindu festival, men som er så stor her i Malaysia at det er blitt en offentlig fridag. Thaipusam feires til ære for hinduguden Murughan og måten denne feiringa foregår på er noe spesiell. Folk stikker seg nemlig med kroker og spyd over hele kroppen. Noen fester så disse krokene til en vogn som de trekker etter seg. Andre igjen

bærer blytunge stokker over skuldrene i flere timer. Alt dette er altså til ære for Murughan. Den første tanken som slo meg var at dette må jo gjøre utrolig vondt! Men neida, hinduene hevder at de nesten ikke kjenner smerta, noen går også i trance når krokene stikkes inn. Antall kroker og spyd varier fra et par til over hundre.

Idag var første dag i thaipusam feiringa. Den store begivenheten denne dagen er sølvvogna som kommer kjørende inn til byen, dratt av to okser. Vogna var et prangende syn og mange hadde

med seg gaver for å få ønskene sine oppfylt. Krokene og spyda ser vi ikke før i morgen. I dag nøyer man seg med forberedelser. Jeg tror det kommer til å bli et utrolig sterkt syn. Får bare håpe at jeg tåler å se det!

Ellers kan jeg bare si at jeg trives veldig bra og at jeg er helt utrolig heldig som får lov til å være med på dette! En litt morsom men også tragisk hendelse fant sted natt til tirsdag da jeg i god,

belinda- stil rett og slett forulykka på dansegulvet. Som den glade danser jeg er måtte jeg selvsagt klatre opp på scena, i godt selskap av mange andre. Jeg dansa i lykke og uvitenhet da det plutselig ikke befant seg noe gulv under meg lengre og pang der lå jeg på gulvet. Jeg slo hodet og beina ganske hardt og i følge flere lå det også knust glass rundt meg. I min omtåka og lettere berusa tilstand lå jeg rett ut på gulvet og skjønte ingenting. Hvor hadde scena blittav? Bekymra venner fikk meg på beina. Resultatet er en haltende fot og en hevelse i venstre kjeve. For av en merkelig grunn landa jeg på høyre bein og venstre kjeve.

Denne byturen har fått sine konsekvenser for beinet har i grunn bare blitt verre og i natt var det vanskelig å sove. På dagtid humper jeg etter de andre og føler meg i grunn som en krøpling. Likevel må jeg si at folk her i byen er utrolig sympatiske. Jeg stavrer meg fram så godt j

eg kan, mens de lokale ser bekymra etter meg og spør meg hva som har skjedd med beinet mitt. Fra andre sida av gata kan jeg høre de rope:"what happend to your leg" på gebrokken engelsk. Jeg spør meg selv hvem som ville brydd seg om en fremmed jente på den måten i Norge? Det er da man skjønner at man er på tur! Jeg har vært og kjøpt meg støttebandasje nå, så da får vi bare håpe hevelsen går ned og at jeg snart er i stand til å gå som normale folk igjen:P

En annen kjedelig ting er kakelakk invasjonen på rommet vårt. Jeg bor i niende etasje på et hotell. At det befinner seg kakelakker i niende etasje hadde aldri læreren vår hørt om, men som vi alle vet så tiltrekker jo jeg meg disse beista! Til alt hell er det de små kakelakkene hvis ikke hadde jeg jo fått nervesammenbrudd. Jeg har også noen flinke roomies som tar kakelakkjakta på alvor og hver natt sanker de sammen en hel haug før vi legger oss til å sove:P Høres dette litt spesielt ut? Det er det også, men man knytter i alle fall bånd i slike kakelakk jakter!

De neste to dagene tilbringes i Penang, før vi reiser videre til Kuala Lumpur for noen dager. Deretter går ferden til Sri Lanka som jeg gleder meg veldig til:D

Livet på Langkawi

Da har eventyret begynt. Akkurat nå befinner jeg meg på en idyllisk øy i det eksotiske Malaysia. Vinterkulde og lue er bytta ut med shorts og 30 varmegrader. Etter en uke her nede har også klimasjokket gitt seg, så nå nytes livet på Langkawi. For de av dere som ikke helt skjønner hvorfor jeg befinner meg på den andre sida av jordkloden midt i semesteret, så kan jeg opplyse om at jeg kommer til å befinne meg her hele semesteret. Jeg skal nemlig studere religion i Sør-øst Asia

Jeg har befunnet meg på Langkawi ca en ukes tid nå og har egentlig tatt livet med ro, som var en voldsom overgang fra det stressende livet hjemme. Vi begynner ganske mykt, så denne uka har gått med til å bli kjent med mine 29 studiekamerater, ligge på stranda, sightsing,

øy-hopping og selvsagt litt studering oppi alt dette. Ikke minst har jeg forsøkt å lært meg noen malaysiske ord, men her melder beklageligvis språkskrekken seg. Den har hjemsøkt meg helt siden jeg forsøkte å lære meg fransk på videregående. Heldigvis forstår lokalbefolkninga her nede stort sett engelsk. Så da klarer slike som meg oss ganske godt.

For de av dere som ikke hadde trodd at jeg kom til å overleve flyturen ned så kan jeg bekrefta at jeg befinner meg i beste velgående. Helt på egenhånd klarte jeg å ta meg fra Porsgrunn til Langkawi uten at noe som helst gikk galt. Det er helt fantastisk og gir meg god grunn til å tro at jeg nå er skikka til å ta vare på meg selv! Jeg tror ikke jeg skal gå nærmere inn på turen ned, men den inneholdt en god del dødtid og mye lesing. Faktisk leste jeg ut boka jeg fikk til jul: "Trollbyen" som forøvrig er vel verdt å lese! Mye dagbok skriving og refleksjoner ble det også tid til. Jeg tror faktisk jeg tør påstå at jeg ble ørlite klokere der jeg satt på flyplassen. Men nok om det. Det er vel helst livet på Langkawi folk vil høre om:P

Kort sagt kan jeg si at jeg liker meg veldig godt. Det virker også som jeg har kommet med en allright gjeng. Alle er interessert i å bli kjent og allerede nå føler jeg at jeg har fått noen venner, noe som er ganske betryggende med tanke på at jeg ikke kjente en sjel før jeg kasta meg ut i dette. Hver kveld arrangerer vi såkalte blind dates, som rett og slett er en slags trekning av hvem som skal spise sammen for kvelden. Vi er i grupper på fem som går ut og spiser en bedre middag sammen. Det er et veldig spennende opplegg og ofte blir dette fulgt opp med noen øl på stranda eller i ragge baren som enkelte av oss har lagt sin elsk på. Bob Marley er veldig hot her nede på Langkawi:) Jeg mistenker også en del av dem som vasser rundt her på stranda for å være temmelig høye. Et lite tips: da bør man kanskje ikke jobbe som servitør:P Jeg bør kanskje også tilføye at det faktisk er dødsstraff å innta sterkere stoffer en alkohol her også, men det er mange som lever et sjansespill med sitt eget liv her på Langkawi.

Jeg har også tatt på meg oppdraget av å være miljøsjef sammen med Liv Randhi. Det betyr at jeg er ansvarlig for det sosiale miljøet som i praksis vil si å arrangere fester og diverse sosiale sammenkomster. Dette passer meg jo veldig bra for som mange vet elsker jeg jo å arrangere fester:)

Jeg tror det får være alt for denne gang. Jeg begynner å bli veldig trøtt her jeg sitter aleine i gangen for å få nettdekning, Ps: Jeg har enda ikke sett noen kakkiser:D Jeg krysser fingrene for at beista holder seg unna en stund til! Jeg må bare beklage at det ikke følger med noen bilder nå i første omgang, men det kommer. Jeg må bare få lagt de over på pc'n først!

I mellomtida: på gjensyn mine venner! Jeg skal forsøke å holde dere oppdatert om mine bedrifter her nede:D

Livet i binga:)

Her sitter jeg i unektelige mer avslappende omgivelser. Fra de siste hektiske dagers styr i Kristiansand befinner jeg meg nå hjemme i Porsgrunn:) Jeg kom hjem på fredag etter en lang og kjedelig busstur med altfor mye pikk pakk:P Mesteparten av alle mine ting befinner seg nå hos min gode venninne Therese. Ja, jeg har litt dårlig samvittighet for å okkupere hennes rom med alle mine esker og stæsj, men heldigvis for Therese så er det bare snakk om tre måneders tid:P Jeg forærte hennes mine rester av julekalenderen som jeg ikke rakk å åpne før avreise. Da kan hun i det minste kose seg med rester av julen når hun kommer tilbake:D

Da jeg landa i skjelvsvik på fredag ble jeg møtt av et menneske hvis første kommentar var: "er det ikke mer!" Det var altså Nina. Ikke noe "hei god jul, lenge sida sist." Det er typisk Nina. I neste kommentar kunne Nina med et bredt glis fortelle at hun hadde skaffa meg sjafør og like etter dukka Berntsen opp.

Det ble ikke noe gjensyn med familien de første dagene. Det viste seg at vi skulle ha "kristiansand" reunion alt samme dagen. (det hadde ikke jeg helt fått med meg i farta)Vi bruker nemlig å ha mange av disse reunionene våre og som oftest finner de sted i Porsgrunn i kjellerstua til Nina. For anledninga laga vi oss en binge, og denne har vi mer eller mindre holdt til i siden fredagskvelden. Derav altså tittelen livet i binga! For de siste dager har unektelig mye dreid seg om livet i binga:D For man kan faktisk gjøre alt i denne binga. Vi spiser, vi spiller, vi skravler, vi leser, vi sover. Ja, kort sagt alt! Vi bytter litt på hvem og antallet som sover her, men det er alltid liv i binga:D Jeg må innrømme at det både er dårlig luft her og nokså kaldt til tider når gradestokken kryper over 15 minus enkelte netter, men det er verdt det. Nina har også annonsert at binga skal bli her hele jula. Altså har vi mange dager til å glede oss over binga:D

Men selvsagt har jeg gjort litt utenom også. Å sitte en hel dag i binga uten å bevege meg gjør meg jo super rastløs og er absolutt ikke noe liv for meg i lengda. Vi har blant annet vært på julebord, som var utrolig koselig! Det blir ekstra koselig når man ikke lengre ser folk så ofte. Det er alltid noen som har forandra seg siden sist, alltid noen med en ny frisyre og lignende. Takk for facebook så man kan følge litt med på andres liv i mellomtida:D

Julebordet ble en stor suksess og folk var virkelig i slaget. Som vanlig fløy jeg rundt med Nina og vi traff da på enkelte kjenninger. Vi ble også vitne til den berømte slåsskampen på Narvesen. Min vane tro stakk jeg innom et sted for å kjøpe mat etter en fortreffelig natt på by'n. Mens jeg står i matkøen bryter altså slåsskampen løs. Kort tid etterpå har politiet jaga alle ut uten at jeg egentlig har fått med meg dette. Jeg står der fredelig og venter på maten min. Jeg skjønner heller ingenting når mine venner begynner å hamre på ruten fra utsida og heftig forsøker å gjøre tegn til at jeg skal komme ut. - Hva er det de stresser så for? De kunne jo ha venta, tenker jeg. Litt forundra registrer jeg jo at det er blitt ganske tomt inne på Narvesen. Jeg møter en politimanns blikk som hever bryna når han ser meg. Jeg smiler pent og tenker at jo nå er det på tide å gå. Jeg sniker meg deretter diskré ut for deretter å få en hel haug med spørsmål. Hvordan klarte jeg egentlig å bli igjen der inne? Etterpå har vi jo ledd mye av denne episoda. Det er så typisk meg å havne midt i noe uten og egentlig registrere hva som skjer rundt meg. Jeg skulle jo bare ha mat!

Og mens jeg mentalt forbereder meg på den lange reisa, nyter jeg livet her hjemme og juletidene. Vi koser oss med pepperkaker og spill. Livet i binga går sin vante gang!